Den ideologiske naturen ved darwinistisk evolusjon
Robert F. Shedinger; 16. august 2019
Oversatt herfra.
Bilde 1. August Weismann (1915), av Edwin G. Conklin, via Wikimedia Commons.
Redaktørens notat : Dr. Shedinger er professor i religion ved Luther College i Decorah, Iowa. Han er forfatteren av en ny bok som kritiserer darwinistisk triumfalisme, The Mystery of Evolutionary Mechanisms: Darwinian Biologys Grand Narrative of Triumph and the Subversion of Religion -her, som dette innlegget er tilpasset fra.
Som jeg har bemerket i tidligere innlegg (her og her), ga meg en anledning til å fordype meg i litteraturen om evolusjonsbiologi om jeg gikk med på å undervise i et kurs i vitenskap og religion. Fram til det tidspunktet hadde jeg akseptert sannheten om den darwinistiske evolusjonen. Nå ble jeg imidlertid sjokkert over å lære hvor lett det var for en humanistisk lærd som meg å dekonstruere denne litteraturen. Bevisene for darwinistisk ideologi var ikke subtile, men hoppet i stedet ned fra sidene mens jeg leste.
I dette innlegget vil jeg dele noen få eksempler. Mange flere finnes i boka 'The Mystery of Evolutionary Mechanisms'.
'Helt andre grunner'
Det er velkjent at August Weismann ble en av de sterkeste tidlige tilhengerne av Darwin, og så på naturlig utvalg som den eneste mekanismen for evolusjonsendring (mot Darwin som beholdt en rolle for Lamarcks mekanismer). Men hva førte til Weismanns støtte for naturlig seleksjon? I en artikkel publisert i en antologi fra 1909 som markerer 50-årsjubileet for 'Artenes opprinnelse', uttaler Weismann overraskende at støtten hans til naturlig utvalg ikke er basert på bevis, men på det han kaller 'helt andre grunner'. Senere i essayet blir disse 'helt andre grunnene' tydelige. Som Weismann skriver: "Vi må godta det (naturlig utvalg) fordi fenomenene evolusjon og tilpasning må ha et naturlig grunnlag." Men Weismann innrømmer fritt at han ikke kan fremlegge et formelt bevis for det eller beregne størrelsen av variasjoner og deres utvalgs-verdi. Han har helt klart antatt naturlig utvalg av ideologiske grunner. Evolusjon må ha et naturalistisk grunnlag.
Et lignende argument fremkommer i Ronald Fishers retningsgivende 'The Genetical Theory of Natural Selection' (1930). I denne tekniske monografien hevder Fisher at når vi først har ryddet evolusjonsteorier som er avhengige av hypotetiske mekanismer for å kontrollere forekomsten av mutasjoner eller som styrer evolusjonsforløpet, er "Den eneste overlevende teorien den naturlige seleksjonen og det ser ut til å være umulig å unngå konklusjonen at hvis noe evolusjonsfenomen ser ut til å være uforklarlig for denne teorien, må det aksepteres for øyeblikket bare som et av de faktiske forhold som i den nåværende kunnskapsnivået virker uforklarlig."
Så naturlig utvalg vinner som standard, og teori er i hovedsak ikke-falsifiserbar siden ingen (naturlige) motstridende bevis kan forstås å utfordre den. Dessverre blir ikke vitenskapelige teorier etablert ut fra standard, men av positive bevis i deres favør. Og denne Fisher hadde ikke mer enn Weismann før ham.
Ideologiske grensemarkører
Darwinismens natur manifesterer seg også i utbredelsen av 'religiøse' termer som ortodoksi , kjetteri , blasfemi og dogmer i den vitenskapelige litteraturen. Begrep som ortodoksi og kjetteri utviklet seg i de tidlige århundrer av kristendommen da kirkesamfunn som inneholdt forskjellige syn på Jesu natur, skilte seg ut. Troen adoptert av en gruppe ble kjent som ortodoks i den gruppen, mens forskjellige ideer ble merket som kjetteri. Selv så sent som reformasjonen, kunne Martin Luthers synspunkter bli 
merket som kjetteri av den romersk-katolske kirke mens de ble ortodokse for millioner av lutherske. Disse begrepene ble ideologiske grensemarkører. Så det er veldig lærerikt når de dukker opp i 'vitenskapelig' litteratur.
For eksempel publiserte John Cairns, Julia Overbaugh, og Stephen Miller, forskere ved Harvard School of Public Health, i 1988 en artikkel som påstås å demonstrere styrte mutasjoner. Ikke lenge etter publiserte Barry Hall to artikler som påstod å vise forventet mutagenese. Mutasjonens tilfeldige natur er et grunnfjell i darwinistisk teori, visstnok bevist i 1943 av Salvador Luria og Max Delbrück i deres berømte fluktuasjons-test. Her ble det utfordret av respekterte medlemmer av det biologiske etablissementet. Dette kunne ikke tillates.
Bilde. Eks. på omgivelses-induserte mutasjoner
Som svar skrev den britiske genetikeren Neville Symonds, med henvisning til Halls resultater, "en forklaring basert på ortodoksi er at fysiologiske forhold i gamle kolonier induserer et utbrudd av tilfeldig transponeringsaktivitet..." Som svar på Cairns arbeid, kommenterte Symonds, "Etter utseende å dømme, var dette åpenbart kjetteri - hvordan kan en organisme sense behovene sine i et bestemt miljø og deretter mutere deretter?" Symonds beskriver den biologiske etablissementet ved å se på Lamarkisme som blasfemi. Richard Lenski beskylder på sin side Cairns for å legge grunnlaget for at en skadelig Lamarckisme skal slippes tilbake i biologien. Men en ide er bare skadelig for dem som ideologisk er imot den. Forskere bør være åpne for søken etter sannhet, uansett hvor den fører.
Ortodoksi og kjetteri
Når han oppsummerer hvilke typer bevis som vil være nødvendig for å etablere styrte mutasjoner, konkluderer Lenski, "Når slike bevis er samlet, vil vi vite om (og hvor sterkt) vi må endre aktuelle dogmer av molekylær- og populasjonsgenetikk." Mer nylig skrev Charles Baer, i 'Princeton Guide to Evolution' (2014), kunne si som svar på muligheten for styrte mutasjoner at det fortsatt er uklart om bakterier reagerer på en utfordring med en viss intensjonalitet eller om stressinduserte økninger i mutasjonsrater ganske enkelt er resultat av en syk organisme som fungerte på et underoptimalt nivå, men 'evolusjonær ortodoksi antyder det sistnevnte'. Og for ikke å glemme, Francis Crick som opprinnelig uttalte molekylær-biologiens sentrale dogme i 1957, la merke til at de direkte bevisene for det var neglisjerbare.
Uansett om man antar sannheten om naturlig seleksjon i mangel av bevis eller kaller forskning som utfordrer darwinismen for kjettersk, blasfemisk eller skadelig, viser evolusjonsbiologer at deres primære motivasjon for å avvise og nedstable motsatte ideer er å bevare en viss akademisk identitet og status som anses som ortodoks av dem. Men ortodoksi og kjetteri er ikke synonymer for sant og usant, og noen ganger kan sannheten ligge hos kjetterne. Bare spør Matti Leisola -lenke!
Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund